Litt sylling eller litt sinka, kanse?

Har aldri rukket å presentere det nyeste tilskuddet i familien Karlstad. Etter å ha lagt årevis med skrekk for hunder (og katter, for den saks skyld) bak meg, så min søster sin mulighet til å mase til seg hund. Valget falt på lille Sara, en samojed som, uten at jeg skal være for sikker i min sak, nå er rundt 13-14 uker gammel. Begynner vel å bli to måneder siden den lille hjerteknuseren kom i hus her, så man skulle virkelig tro hun var blitt stueren, sluttet å bite, og adlydt både navn og når vi ber henne gjøre ett eller annet. Men nei. Sara hører bare når hun vil høre. Sara biter, og hvis hun forsvinner lengre enn to minutter alene et sted, er det grunn til å bli like nervøs som når små barn blir for stille på badet. Jeg tror Sara har tre favoritthobbyer: filleriste mattene våre, rive sund doruller bak sofaen, og tisse inne.

Hadde jeg vært hund, tror jeg jammen jeg hadde blitt lei av å spise tørre pellets dagen lang. Jeg tror Sara også er litt lei av tørre pellets. Særlig nå som hun har fått smaken på kjøtt, spesielt kylling. Og med Saras kjærlighet for kylling, har jeg endelig funnet en måte å kalle henne inn når hun står å roter i blomsterbedet og er umulig å få tak i; "Sara! Vil du ha litt sylling?"