Bloggen jeg aldri leste

Nå har jeg vært hjemmefra i over 7 mnd, og jeg har bare 3 igjen. Må ærlig innrømme at nedtellinga er starta for fult i skolekalenderen. Har tall på alt. Har vært her i 222 dager, har 83 igjen, det er 13 dager til Hawaii og det er 33 dager til Tone kommer. Som dere skjønner, jeg gleder meg veldig til å komme hjem nå. Jeg angrer ikke på at jeg reiste til USA, ikke i det hele tatt. Har truffet masse utrolige mennesker som jeg er blitt kjempeglad i og som det blir veldig vanskelig å reise fra. Jeg har lært utrolig mye, kanskje mest av alt selvkontroll! Alle gangene jeg har måttet si "Yes ma'am" uansett hvor mye jeg har lyst å bare angripe kjærringa. Jeg har lært hvor utrolig viktig der er å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker, noe som ikke fungerer. Akkurat dette har jeg vært utrolig treig med, og skal love dere jeg har lært min lekse.

Jeg sitter her og hører på "ja vi elsker" og tårene renner. Jeg innser at jeg til og med har lært mer om hvor mye jeg setter pris på Norge, og hvor utrolig stolt jeg er av å være nordmann. For ikke å snakke om hvor utrolig heldig jeg er, som har fått vokse opp i et så rikt og fritt land. Kanskje man må komme seg litt på avstand for å kjenne nasjonalfølelsen skikkelig? Jeg vet ikke. Vet iallefall hvor jeg hører hjemme, og det kjennes godt.

Å gå på skolen her i USA har fått meg til å sette så utrolig pris på skolen og skolesystemet hjemme i Norge! Hater å stå opp hver morgen halv 6 fordi skolen starter klokka 7, jeg hater å stappe skjorta ned i kaki-buksa, og ha et ID-kort hengende om halsen til enhver tid. Jeg hater skap som er umulige å få opp. Hater å prøve og komme meg til andre side av skolen på 5 minutter, i de stappfulle gangene med folk forran deg som må hilse på alle sine homies før de kan gå videre. Hater å aldri ha tid til å gå på do mellom timene, fordi homien forran deg i gangen tar seg all verdens tid. Hater at folk løper til lunsjen som ville aper, akkurat som det ikke er mat til alle, og folk som sniker i matkøa. Jeg hater at når jeg endelig finner en do i lunsjen, står det en lærer foran døra og befaler deg til å finne en annen do som er lov å bruke i lunsjpausen. Jeg hater å ha samme timeplanen hver dag, og det faktum at en halvferdig hjemmelekse kan sette deg fra A til B. Når jeg kommer hjem skal jeg være lykkelig for hver dag jeg kan sove en time ekstra på morgenen, for at jeg kan kle på meg hva jeg vil, for hvert friminutt jeg kan gå i kantina for å kjøpe yoghurt, for hvert notat jeg kan lagre på dataen min, og for hver gang jeg kan gå på do uten å ha med meg et signert hall pass. Blir fantastisk å starte på hammerfest vgs igjen.

Selv om jeg ikke angrer på at jeg reiste, så har ikke dette året vært nært så fint som jeg hadde håpet på. Jeg vil ikke være slem, men min vertsfamilie er ufyselige mennesker. De har ødelagt utrolig mye av det som skulle bli så fint, og det er vel en stor del av det som er min feil også, skulle bytta vertsfamilie mye tidligere. Nå synes jeg nesten det er litt seint. Jeg har bestemt meg for at de siste månedene her skal jeg prøve å nyte så godt som jeg kan; jeg skal ikke engang prøve å tilfredsstille vertsfamilien min, men bare fokusere på det jeg har lyst å gjøre. Jeg kan ikke love noe, men jeg skal prøve å gjøre dette til den siste klagebloggen. Håper bare noen av de som skal reise til neste år leser dette, for jeg leste ingen slike blogger i fjor, og den solskinnsoppfatninga av det å være utvekslingsstudent er utrolig misledende; selv om noen helt sikkert har et år uten problemer, så er det alltid noen som ender opp med litt andre scenario enn de hadde ønsket seg.

Jeg skal iallefall prøve å holde motet oppe, og bare se fram til Arkansas, Hawaii, Prom, Besøk fra Tone og litt ekstrem shopping.
Må likevel si; det skal bli godt å komme hjem!